KUNNGJØRINGER

 

Ingen hverdagsmesser i juli måned. 

Ett unntak: Olsok 

Onsdag 29. juli kl.18.00 

Høymesse for Den Hellige Olav 

Messe hver søndag kl. 09.30 på engelsk og kl. 11.30 på norsk, som vanlig.

SAMTALEKVELDER

HYRDEBREV FRA BISKOP FREDRIK TIL DE TROENDE I OKB OM SKRIFTEMÅLETS SAKRAMENT

HYRDEBREV FRA BISKOP FREDRIK HANSEN TIL DE TROENDE I OSLO KATOLSKE BISPEDØMME OM SKRIFTEMÅLETS SAKRAMENT  

Lovet være Jesus Kristus! Lovet være hans hellige navn! 

1. - I årets fastemandat oppfordret jeg innstendig alle troende til å gå til skriftemål i løpet av disse hellige førti dager. For ytterligere å styrke skriftemålets plass i vår lokalkirke ønsker jeg i dette hyrdebrev å utlegge noen grunnleggende punkter om sakramentet, synden og Guds miskunn, samt gi noen konkrete råd.  

Skriftemålet i Kirkens troslære  

2. - Sakramentene hører til Kirkens liturgiske liv og skal tjene «til å hellige menneskene, til å bygge opp Kristi legeme, og ... til å gi Gud ... dyrkelse». De syv sakramenter – dåp, konfirmasjon, nattverd, sykesalving, skriftemål, ekteskap og ordinasjon – ble alle innstiftet av Vår Herre Jesus Kristus og er derfor på ingen måte tilfeldige. Sakramentene er villet av Gud og springer ut av Jesu frelsesgjerning.  

3. - Videre er sakramentene «virksomme tegn ... som kan fornemmes ved våre sanser». De er konkrete, sporbare og synlige. Samtidig som feiringen av sakramentene skjer, mottar vi nåde gjennom dem. Nåde er Guds gave til oss mennesker, en gave som støtter oss på vår «vei mot hellighet». Sakramentene omtales derfor med rette som nådemidler og frelsesmidler. I skriftemålets sakrament mottar vi tilgivelse for den krenkelse, den synd, vi har begått.

Synden og Guds miskunn 

4. - For å forstå denne tilgivelsen må vi erkjenne hva synden er og gjør med oss. Vi bekjenner i hver messe at synd er «tanker, ord, gjerninger og forsømmelser» som strider mot Guds lov. Ved å synde forsøker vi å ta Guds plass og gjøre oss selv til dommere over godt og ondt, slik Adam og Eva gjorde i Edens hage. 

5. - Enhver synd skader vårt forhold og bånd til Gud, til Kirken og til våre medmennesker. Alvorlige synder, også kjent som dødssynder, bryter regelrett disse båndene. Svakhetssyndene bryter ikke båndene, men svekker dem. Bryter vi båndene til Gud, til Kirken og til våre medmennesker, blir vi stående igjen alene, likesom den bortkomne sønn i Jesu lignelse. Den hellige Paulus skriver rett og slett: «Syndens lønn er døden». Synd er derfor langt mer ødeleggende i våre liv enn vi kanskje ofte tror.  

6. - Opplyst av Jesu mektige ord lever vi imidlertid i håpet om at synden ikke må ha det siste ord i våre liv. I skriftemålet tilgir Gud oss i sin barmhjertighet, gjenoppretter det gudommelige liv i oss og fører oss tilbake til vennskap med ham og enhet med Kirken. Som vi leser i Johannes’ første brev: «dersom vi bekjenner våre synder, er [Gud] trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett». 

7. - Å gå til skrifte gjør vi derfor ikke for å dvele ved våre feiltrinn, men for å møte Guds uransakelige miskunn og motta hans tilgivelse og fred. For er det noe vår tro tydelig forkynner, så er det at Gud er rik på miskunn og gleder seg ved hver eneste synder som omvender seg. Salmenes bok påpeker at så «høy som himmelen er over jorden, så veldig er [Guds] miskunn over dem som frykter [ham]», og den hellige Lukas skriver at da den bortkomne og angrende sønn forliket seg med sin far, «begynte festen og gleden». 

Å gå til skriftemål 

8. - Veien til skriftemål skal derfor være kort og uten hindringer. Dette er en vei vi regelmessig bør gå, og som vi skal løpe hver eneste gang vi har begått alvorlige synder. Forblir vi i synden, utenfor nådens stand, blir vi stående alene. Det fører ofte til flere synder. Synden bør derfor heller fremkalle i oss en iver etter å skrifte våre synder og motta Guds tilgivelse. Kirken foreskriver også, og det bør gjentas her, at den som er seg bevisst en alvorlig synd, skal avstå fra å motta kommunion.

9. - Enhver troende bør rutinemessig gå til skriftemål. Slik opplæres vi til å ransake våre liv for svakhetssynder, stadig mer inderlig forstå Guds lov og med iver søke den hellighet som Herren kaller oss til: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.» En god skriftevane betyr mer enn ett skriftemål i året. Jeg tillater meg derfor å oppfordre alle troende til å gå til skrifte minst tre ganger årlig: i fastetiden, om sommeren før olsok og i adventstiden.  

10. - Det er viktig å forberede seg godt til et skriftemål og dermed oppfylle sakramentets krav om at vi virkelig angrer våre synder, ydmykt bekjenner dem og trofast gjør vår bot. Dette begynner med at vi i stillhet og bønn reflekterer grundig over våre liv og slik utser hvilke synder som skal skriftes og hva vi konkret skal legge frem i skriftestolen. Som hjelp til denne selvransakelsen anbefales bruk av skriftespeil, de ti bud eller andre sentrale bibeltekster.  

Noen ord til de troende og til prestene 

11. - Kjære troende! Mange opplever det vanskelig å gå til skriftemål. Kanskje er det veldig lenge siden sist. Kanskje er vi usikre på hva vi skal si, hvordan vi skal si det og hvordan presten vil reagere. Kanskje husker vi ikke hvordan vi skal begynne eller hvordan ritualet foregår. Kanskje bærer vi på synder som er så tyngende eller virker så utilgivelige at veien til skriftestolen føles som en uendelig oppoverbakke. Som biskop kjenner jeg meg forpliktet til å hjelpe troende som av slike eller andre grunner vegrer seg for å gå til skriftemål. Derfor ber jeg dere skrive til meg om det som gjør det vanskelig å gå til skriftemål, slik at vi sammen kan gjøre botens sakrament til en levende del av alle troendes liv. 

12. - Kjære medbrødre i den prestelige tjeneste! Vi vet hvor stort skriftemålets sakrament er og hvor viktig det er i våre egne og i de troendes liv. Derfor oppfordrer jeg dere, og meg selv, til å vise vei og selv regelmessig og trofast gå til skriftemål. La oss videre gjøre skriftemålet enda mer tilgjengelig, enda enklere å oppsøke, enda tryggere og i enda større grad til et levende møte med Guds uendelige miskunn. For å arbeide videre med dette vil jeg be Presterådet komme med konkrete forslag til hvordan vi kan styrke skriftemålet i vår lokalkirke i månedene og årene som kommer.  

13. - Én uke gjenstår til vi skal gå opp til Jerusalem sammen med Vår Herre. Fra påskens mysterier, ikke minst Jesu død på korsets tre for våre synder, lyser seieren over død og synd frem. Denne seier blir konkret i oss i skriftemålets sakrament. Måtte det stadig og stadig mer bli oss til hjelp i livet som Herrens disipler. 

Gitt i St. Olav domkirke i Oslo,  

5. søndag i fastetiden 2026 

+Fredrik Hansen 

Biskop av Oslo

Hyrdebrevet er også tilgjengelig på flere språk.

Tridentiske messer flyttes til St. Joseph kirke

Fredag 27. februar blir siste offentlige messe etter 1962-messeboken i St. Elisabeth kirke. Slike messer vil fra nå av bli feiret i St. Joseph kirke i Oslo. Se forøvrig kunngjøringen fra biskop Fredrik.

FASTEMANDAT 2026 FOR OSLO KATOLSKE BISPEDØMME

Kjære brødre og søstre i Kristus,

Ved fastetidens innledning ber vi: “Allmektige Gud, du har gitt oss disse hellige førti dager til bot og faste. Gi oss i denne tid en dypere innsikt i Kristi liv, og hjelp oss å leve som kristne” (Romersk missale, 1. søndag i fastetiden, kollektbønn).

De hellige førti dager kaller oss til å forene oss med Herren, som selv «fastet i førti dager og førti netter» (Matt 4.2) i ørkenen. Fastetiden er «en velkommen anledning til å adlyde Herrens stemme og fornye vår egen forpliktelse til å følge Kristus, vandre sammen med Ham på vei mot Jerusalem, hvor Hans lidelse, død og oppstandelse fullendes» (Leo XIV, Budskap for fastetiden 2026).

Kirken kaller oss i fastetiden til botens dyd (se Paul VI, apost. konst. Pænitemini, IIIa), en dyd som er nært knyttet til bønn, faste og barmhjertighetsgjerninger. Som hjelp i denne hellige tid, disse hellige førti dager, vil jeg understreke følgende:

Fastetidens begynnelse

 I forkant av fastetiden bør vi alle be og grunne over hvordan de hellige førti dager skal uttrykkes i bønn, faste og barmhjertighetsgjerninger. Dette både i forhold til de særskilte faste- og abstinensdager og den resterende fastetid.

 Fastetiden begynner askeonsdag, som i år er 18. februar.

 På askeonsdag mottar vi askekorset, for å erindre at vi er støv og til støv skal vi vende tilbake (se 1Mos 3.19).

Faste- og abstinensdager

 «Askeonsdag og langfredag skal overholdes som faste- og abstinensdager. Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på en spesiell form for mat, drikke eller fornøyelse» (Den nordiske bispekonferanse, dokumentet Forpliktelsen).

 «De som er over 18 år er forpliktet av fastebudet inntil de begynner sitt 60. år, mens alle over 14 år skal overholde abstinensbudet» (Den nordiske bispekonferanse, dokumentet Forpliktelsen).

Bønn

 Alle troende bør i fastetiden sette av mer tid til bønn.

 Dette for mer inderlig å forene oss med Herren som stadig trakk seg tilbake for å be til Faderen (se Luk 6.12).

 Korsveien, som i mange menigheter gås i fellesskap på fredager, anbefales særskilt. Det samme gjelder de mange bønne- og andaktsbøker som Kirken har utgitt på ulike språk.

Faste

 Alle voksne troende bør i fastetiden gi avkall på en type mat, drikke eller fornøyelse.

 Dette for mer inderlig å forene oss med Herren som gav avkall på seg selv for vår skyld (se Fil 2.7).

 Det vi gir avkall på bør være i tråd med vår alder og stand i Kirken og hva som praktisk lar seg gjennomføre.

Barmhjertighetsgjerninger

 Alle troende bør i fastetiden konkret vise barmhjertighet og omtanke for de nødlidende og andre som trenger vår hjelp.

 Dette for mer inderlig å forene oss med Herren som stod de fattige så nær (se Matt 19.21).

 Caritas Norges’ fasteaksjon anbefales til alle troende. Det vi gir til de fattige, i gaver og annen innsats, bør i det minste sammenfalle med hva vi har spart av tid og midler ved vårt avkall på en type mat, drikke eller fornøyelse.

Avslutningsvis oppfordrer jeg alle troende i denne fastetid til å gå til skriftemål. De som «nærmer seg botens sakramente, oppnår av Guds miskunn tilgivelse for den krenkelse de har gjort seg skyldige i mot Ham, og samtidig forlikes de med Kirken, som de har såret ved sin synd» (Vatikan II, Lumen Gentium 11). For å understreke skriftemålets betydning å våre liv som troende vil jeg utsende et hyrdebrev om dette sakrament den 5. søndag i fastetiden.

Velsignet fastetid!

Oslo, den 14. februar 2026

+ Fredrik Hansen

Biskop av Oslo

Katolsk Discord-server

Bible Study Autumn 2025

 

HYRDEBREV I ANLEDNING STORTINGSVALGET 2025

Kjære troende, 

Lovet være Jesus Kristus! 

1. OM KORT TID avholdes det valg til Stortinget. Vi kalles dermed til å stemme frem folkevalgte  som på våre og på alles vegne vil styre vårt land de neste fire årene. Å avlegge stemme er ikke bare en rettighet. Det er en krevende og tungtveiende forpliktelse.  

(Bønn for valget) 

2. Enhver viktig beslutning bør fremlegges for Gud i bønn. Dette gjelder også hvordan vi skal stemme ved stortingsvalg. La oss derfor be om Den Hellige Ånds opplysning og hjelp. «Kom, o Hellig Ånd, hit ned! / Lysets stråle til oss led / fra din høye helligdom» (Pinsesekvensen). La oss videre be om at de politikerne som velges inn på Stortinget vil gjøre trofast og pliktoppfyllende tjeneste for vårt fedreland.  

(Hyrdebrevets formål) 

3. Som deres biskoper ønsker vi med dette hyrdebrevet å dele enkelte tanker med dere i forkant av valget. Disse tankene stammer fra Kirkens sosiallære. Denne læren er tuftet på vår hellige tro og på fornuften, og omhandler mennesket og samfunnet.  

4. Det er ikke vår oppgave som biskoper å fortelle dere hvordan dere skal stemme. Imidlertid er det vårt håp at de grunnleggende prinsippene vi påpeker i dette hyrdebrevet vil bidra til deres egne vurderinger rundt hvilket parti dere skal støtte. Samtidig som vi ber om Guds veiledning, bør vi søke hjelp i Kirkens lære. 

(Vårt felles ansvar for samfunnet) 

5. Vår Herres kall til nestekjærlighet krever at vi som katolikker deltar i arbeidet for et godt og rettferdig samfunn. At vi er få katolikker i Norge betyr ikke at vi kan fraskrive oss medansvar, hverken for samfunnet eller for vår nestes ve og vel. Derfor anser vi det for særdeles viktig at alle troende med stemmerett benytter seg av den og gjør grundige vurderinger før valgdagen.  

6. Kirken lærer at legfolket har det særegne kall «å søke Guds rike ved å ivareta de jordiske ting og innrette dem med Gud som mål» (Lumen Gentium 31). Ansvarlig, kreativt politisk engasjement er ett uttrykk for dette kallet til å bidra til samfunnets gode utvikling. Som biskoper håper vi at flere troende vil gjøre et slikt engasjement til sitt eget i årene som kommer.  

(Menneskets liv og verdighet) 

7. Menneskets verdighet og liv, fra unnfangelsen til den naturlige død, er gitt av Gud og er ukrenkelig. Intet menneske – det være seg det ufødte barn, den uhelbredelige syke, den nyankomne flyktningen, eller offeret for vold eller menneskehandel – kan settes til side eller har mindre betydning enn den rike, den sterke, og den berømte.  

8. Det uroer oss at støtten til dødshjelp virker å øke i vårt land og blant våre politikere. Alle som lider av smerter og sykdom skal få all den hjelp vi kan gi dem. Det samme gjelder deres familier og de som står for deres omsorg og behandling. Å «hjelpe» noen å dø hjelper ingen.  

9. Religionsfriheten er grunnet i menneskets verdighet. I et land som vårt, forpliktet til de universelle menneskerettighetene, er det viktig at det legges til rette for at alle – både alene og sammen med andre – kan søke tro og leve ansvarlig i tråd med denne tro.  

(Menneskelige fellesskap) 

10.  Mennesket er skapt for å leve i fellesskap med andre mennesker. Gode og sanne menneskelige fellesskap skal gjenspeile Treenigheten: fellesskapet som er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det første og viktigste menneskelige fellesskap er familien, som er samfunnets grunnsten. Familien må vernes og styrkes fordi den gagner både alle familiemedlemmene og samfunnet som helhet.  

11.  Et godt og rettferdig samfunn bygges ved varige og gjennomtenkte løsninger. Slike løsninger formes av en politisk diskurs – på Stortinget og i samfunnet for øvrig – som ledes av fornuft, redelighet og vilje til samarbeid. La oss utvise vaktsomhet når vi får foreslått tilsynelatende enkle løsninger på svært kompliserte sosiale og politiske spørsmål. De blir lett overfladiske, og kan gjøre vondt verre. 

12.  Vårt alles ansvar for vår neste stopper ikke ved Norges grenser. Det er ikke tilstrekkelig at vi her hjemme har det godt og har alt vi trenger. Arbeidet for det gode kan ikke opphøre før alle – før hele menneskeslekten – lever i fred og trygghet, med mat på bordet og tak over hodet. I en verden preget av krig, frykt og usikkerhet er det viktig at vi som nasjon bygger videre på og utvider det omfattende arbeid Norge har nedlagt for verden og i verden. Vi må passe oss for å bli oss selv nok.  

(Omsorg for de fattige) 

13.  Herren stod de fattige særskilt nær. Som hans disipler kan vi ikke gjøre noe annet. Fattigdom av ulike typer brer om seg, også i vårt velferdsland. Hvert år hører vi om medmennesker som ikke har råd til varme om vinteren eller mat til jul, eller om barn som faller utenfor fordi familiens midler ikke strekker til for å støtte opp under skole- eller fritidsaktiviteter. Videre preges mange – ikke minst av våre gamle – av en knusende ensomhet. Disse og de mange andre formene for fattigdom er utålelige, og det påligger oss som kristne å besørge endringer. Vi forventer at det kommende Storting tar mer ansvar både for dem som sliter i vår midte og for dem som lider nød utenfor våre grenser. 

(Avslutning) 

14.  Olav den Hellige, Norges evige konge, bidro til at vårt land ble tuftet på evangeliets verdier, på Jesu Kristi budskap og eksempel. La oss alle ved dette stortingsvalget se vårt eget ansvar for å bygge videre på helgenkongens virke. 

Måtte den allmektige og miskunnsrike Gud velsigne dere alle! 

Gitt til den 22. søndag i det alminnelige kirkeår 

30. og 31. august 2025 

+Erik Varden     

Biskop-prelat av Trondheim   

Apostolisk administrator av Tromsø  

+Fredrik Hansen 

Diøcesanbiskop av Oslo

Peterspenger

Alle kollektene i Oslo katolske bispedømme søndag 9. november går til peterspenger – kirkens årlige innsamling til pavens misjon og karitative arbeid.

Peterspenger er en årlig verdensvid solidaritetsaksjon, der alle katolikker i alle land er invitert til å bidra med støtte til pave Leo og Den katolske kirkes misjon og karitative arbeid i verden.

Formålet med gavene til peterspenger er, ifølge Den hellige stol:

• å støtte Den hellige fars misjon
• å støtte pavens karitative initiativer
• å gi hjelp i humanitære kriser

Pave Frans er død R. I. P.

 

Påskevandring i Roma

Øyvind Justin Lone er Roma-kjenner og Olavsalterets nye sakristan. Denne påsken inviterer han og katolsk.no deg med på vandring til syv av Romas sentrale pilegrimskirker. Du kan ta følge med Øyvind til de syv kirkene fra mandag 14. april til søndag 20. april - påskedag. 

Turen skjer på katolsk.no sine Facebook og Instagram-sider, der vi daglig publiserer videoer med Øyvinds pilegrimsvandring fra kirke til kirke.  

Les mer  

Trenger du valuta?

Mye rart dukker opp i kollekten, blant annet en del penger av utenlandsk valuta. Skal du ut og reise og trenger litt cash, så blir vi glade hvis du kommer innom og veksler hos oss, så vi får kroner og du får reisepenger! 

Kontakt p. Frode på 934 52 743

For tiden har vi litt beholdning av: 

• Euro
• Britiske pund
• US dollar
• Singapore dollar
• Filippinske pesos
• Indiske rupi
• Svenske kroner
• Danske kroner
• Polske zloty

Pave Frans’ fastebudskap 2025

La oss følge Guds kall, «la oss vandre sammen i håp», oppfordrer pave Frans i sitt tredelte fastebudskap: La oss vandre, ikke stå stille; la oss vandre sammen, ikke alene; la oss sette vårt håp til Kristus, ikke oss selv.

Publisert 25. februar 2025 

La oss vandre sammen i håp

Kjære brødre og søstre!

Med askens botstegn på hodet tar vi i tro og håp fatt på fastetidens årlige pilegrimsgang. Kirken, vår mor og lærer, innbyr oss til å gjøre våre hjerter klare og åpne oss for Guds nåde, for å kunne feire Kristi, Herrens, påskeseier over synden og døden med stor glede, slik den hellige Paulus uttrykker: «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1 Kor 15,54–55). For Jesus Kristus, død og oppstanden, er kjernen i vår tro og garantisten for vårt håp til Faderens store løfte, som allerede er blitt virkeliggjort i ham, hans elskede Sønn: det evige liv (jf. Joh 10,28; 17,3).

I denne fastetiden, som berikes av jubelårets nåde, ønsker jeg å komme med noen refleksjoner til dere om hva det vil si å vandre sammen i håp, og bringe klarhet i de kall til omvendelse som Gud i sin barmhjertighet retter til oss alle, både som enkeltindivider og som fellesskap.

I

For det første: å vandre. Jubelårets motto, «håpets pilegrimer», får oss til å tenke på Israels folks lange reise mot det lovede land, som det fortelles om i Andre Mosebok: Denne vanskelige vandring fra slaveri til frihet er ønsket og ledet av Herren, som elsker sitt folk og alltid er det tro. Og når vi minnes den bibelske utferden må vi også tenke på de mange brødre og søstre som i dag flykter fra elendighet og vold og søker et bedre liv for seg selv og sine kjære. Her fremkommer et første kall til omvendelse. Vi er jo alle pilegrimer i livet, så hver og en kan spørre seg: Hvordan lar meg denne tilstanden utfordre meg? Er jeg virkelig på vandring, eller er jeg snarere frossen og stiv, av engstelse og håpløshet, eller fordi jeg er innelåst i min komfortsone? Søker jeg utveier fra syndige og uverdige situasjoner? Det ville være en god fasteøvelse å møte den konkrete virkeligheten til en migrant eller pilegrim og prøve å ta den inn over oss, for å kunne oppdage hva Gud vil av oss, hvordan vi kan bli bedre vandrere mot Faderens hus. Dette er en god «prøve» for alle som er underveis.

II

For det andre: å vandre sammen. Å vandre sammen, å være synodal, dette er Kirkens kall. Kristne er kalt til å vandre sammen, aldri som enkeltreisende. Den hellige ånd driver oss til å gå ut av oss selv, mot Gud og våre søsken, og aldri lukke oss i oss selv. Å vandre sammen betyr å bli vevd og selv veve sammen, ut fra vår felles verdighet som barn av Gud (jf. Gal 3,26–28); det betyr å gå side ved side, uten å tråkke på og tråkke ned andre, uten å ruge over misunnelse eller hykleri, uten å etterlate noen bak eller la dem føle seg utestengt. La oss gå i samme retning, mot det samme mål, mens vi med kjærlighet og tålmodighet lytter til hverandre.

I denne fastetiden ber Gud oss verifisere om vi i vårt liv, i våre familier, på våre arbeidsplasser, i våre menigheter og i våre ordensfellesskap er i stand til å vandre med andre, til å lytte, til å overvinne fristelsen til å forskanse oss i vår selvreferensialitet og bare gi akt på våre egne behov. La oss trå fram for Guds ansikt og spørre oss om vi er i stand til å arbeide sammen som biskoper, som prester, som gudviede og som legfolk, til tjeneste for Guds rike; om vi, på en konkret måte, er innbydende både overfor dem som nærmer seg oss og dem som er langt borte; om vi får mennesker til å føle seg som en del av fellesskapet, eller om vi holder dem på en viss avstand. Dette er et andre kall: omvendelse til synodalitet.

III

La oss for det tredje vandre sammen i håp, ut fra et løfte. Måtte håpet som ikke skuffer (jf. Rom 5,5), jubelårets hovedbudskap, være vår horisont under vår fastevandring mot påskeseieren. Slik pave Benedikt XVI lærte oss i encyklikaen Spe salvi: Mennesket «har behov for en betingelsesløs kjærlighet. [Det] trenger den visshet som får [det] til å si: ‘Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre’ (Rom 8,38–39)». Jesus, vår kjærlighet og vårt håp, er oppstanden og lever og råder i herlighet. Døden er blitt forvandlet til seier, og her ligger de kristnes tro og store håp: i Kristi oppstandelse!

Dette er det tredje kallet til omvendelse: kallet til håp, til tillit til Gud og til hans store løfte, det evige liv. Vi må spørre oss: Er jeg egentlig helt overbevist om at Gud tilgir mine synder? Eller ter jeg meg som om jeg kunne frelse meg selv? Lengter jeg etter frelse og ber jeg Gud hjelpe meg å ta imot den? Lever jeg virkelig i håpet, lar jeg det hjelpe meg å lese historiens hendelser, lar jeg det drive meg til å stå opp for rettferdighet, søskenskap, omsorg for vårt felles hjem – stadig påpasselig med at ingen blir etterlatt bak?

Søstre og brødre, takket være Guds kjærlighet i Jesus Kristus, blir vi bevart i håpet som ikke skuffer (jf. Rom 5,5). Håpet er «sjelens anker», trygt og fast. I dette håpet ber Kirken om at «alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4) og forventer i himmelens herlighet å bli forenet med Kristus, dens brudgom. Den hellige Teresa av Jesus uttrykker det slik: «Håp, min sjel, håp. Du kjenner ikke dagen og timen. Vær våken og på vakt, alt går så raskt, selv om din utålmodighet gjør uvisst det som er visst, og lang en kort stund» (Exclamaciones del alma a Dios, 15, 3).

Måtte Jomfru Maria, Håpets mor, gå i forbønn for oss og ledsage oss under vår fastevandring.

Roma, Laterankirken, 6. februar 2025, minnedagen for den hellige Paul Miki og hans ledsagere.

FRANS

Desert Fathers med biskop Erik

Wisdom for the Desert of our Time 

Modern life is like a desert, parched for the life-giving water that Jesus promised to woman at the well. The Desert Fathers offer timeless insights for our growth in self-knowledge, charity, and holiness.

This year you can hear bishop Erik Varden speak about the Desert Fathers on YouTube, or you can subscribe here. 

Patronatsfest!

Idag har vi feiret vår vernehelgen Elisabeth av Ungarn. 

Messehagelen er en gave fra Elisabethsøstrene.