Minnedag: 17. november
Skytshelgen for Hessen og Thüringen; for St. Elisabeth-søstrene og fransiskanertertiarer, for Caritas og Den tyske Orden; for bakere, blondevevere, enker, foreldreløse, tiggere, syke, uskyldig forfulgte og alle nødlidende; mot tannverk
Den hellige Elisabeth (ung: Erszébet) ble født den 7. juli 1207 i Ungarn, enten i Bratislava eller i Sárospatak i det nordlige Ungarn. Hun var datter av kong Andreas II (ung: András) av Ungarn (1205-35) og hans første hustru, Gjertrud av Andechs, en søster av den hellige Hedvig.
Allerede som fireåring ble hun forlovet med den salige Ludvig av Thüringen (1200-27), den elleveårige sønnen av landgreve Hermann I av Thüringen. I 1213 ble Elisabeths mor myrdet av ungarske adelsmenn. Etter grev Hermann Is død i 1215 kom Ludvig på tronen som landgreve. I 1221, da Elisabeth var fjorten år gammel, fant bryllupet sted i Georgenkirche i Eisenach. Hele adelen i Thüringen var til stede. Selv om det lå politiske motiver bak giftermålet, ble det unge parets ekteskap svært lykkelig. Ludvig glemte aldri å ha med en gave til Elisabeth når han kom tilbake fra sine reiser. De fikk tre barn; Hermann, Sofia og den salige Gjertrud som ble abbedisse av Altenberg.
Greveparet bodde komfortabelt i sitt hjem i slottet Wartburg ved Eisenach. Hun viste stor omsorg for de nødlidende, og hun gikk rundt i fattigkvarteret og hjalp hvor hun kunne. Hun kledde seg i de enkleste klær og avslo å bære krone, og adelen angrep henne fordi hun brøt med livsstilen ved hoffet. Men hun fikk alltid støtte av sin like dypt troende, ridderlige og godhjertede mann. Sammen grunnla de sykehus, og de sørget for hjelpeløse barn, særlig foreldreløse. De fattige kom daglig til hennes port for å få mat. Men hun var klok i tillegg til å være sjenerøs, og for dem som var i stand til det, sørget hun heller for passende arbeid enn for mat og penger.
Våren 1226, da flom, hungersnød og pest skapte kaos i Thüringen, representerte Ludvig, en solid støttespiller for hohenstauferen Fredrik II, den hellige romerske keiseren på riksdagen i Cremona. Elisabeth tok kontroll over situasjonen og delte ut almisser i alle deler av deres territorium, og hun gjorde alle de kongelige forrådslagrene tilgjengelig for de trengende. Hun gikk så langt at hennes familie og palassets ansatte var redd for at det ikke ville bli igjen noen ting. Under slottet i Wartburg bygde hun et hospital med 28 senger og besøkte de innlagte daglig for å pleie dem.
Velkjent er sagnet om den hjertegode grevinnen som en dag gikk ut med mat til de fattige. Uventet møtte hun sin «strenge gemal», som i en barsk tone spurte henne hva hun bar i fanget. «Bare roser», svarte hun i forskrekkelsen. Og da den strenge greven kikket etter, var det virkelig bare roser, de herligste duftende roser. Han ba om forlatelse og elsket henne etter det enda mer. Denne legenden har egentlig den hellige Elisabeth av Portugal som hovedperson og ble først senere tilskrevet Elisabeth av Ungarn. Det er heller ingen grunn til å mistenke Ludvig for å se med misnøye på hustruens velgjørenhet.
I september 1227 døde Ludvig i et korstog på vei til det hellige land. Elisabeth dro til Kitzingen, der hennes tante Matilda var abbedisse. Der overlot hun datteren Sofia i nonnenes varetekt mens hun selv dro til Bamberg, hvor hennes onkel Egbert var biskop. Han stilte sitt slott i Pottenstein til hennes disposisjon og begynte å legge ambisiøse planer om at hun skulle gifte seg på nytt med keiser Fredrik II. Men hun hadde lovt Ludvig at hvis det skulle skje noe med ham, skulle hun aldri gifte seg igjen.
Elisabeth var blitt fortrolig med fransiskanerbevegelsen gjennom noen brødre som den hellige Frans av Assisi hadde sendt til Tyskland i 1221. De ble mottatt av både biskopen av Thüringen og av landgrevinnen selv, som i 1223 kalte noen av brødrene til Eisenach og ble deres beskytter. Hun spant selv ull til klær for ordensbrødrene og skjenket dem et kapell i Eisenach.
Ludvigs levninger ble returnert til Elisabeth i 1228. Etter å ha deltatt ved mannens høytidelige begravelse i klosterkirken i Reinhardsbrunn og etter å ha sørget for sine tre barn, trådte hun i 1228 inn som tertiar i fransiskanerordenen. Langfredag avla hun løftene i kapellet i Eisenach. Sammen med sin skriftefar reiste hun til Marburg i Essen.
Noen biografer ser et fullstendig brudd mellom Elisabeth som barn, hustru og mor og den nye Elisabeth som enke og asket, og de kritiserer at hun forlot sine barn. Det er umulig å vite hva hun tenkte, men hun kan ha ønsket at barna ikke skulle lide, og det kan være at det faktum at hun selv ble sendt bort fra foreldrene som svært liten, gjorde det lettere for henne å gjøre det samme selv.
I 1228 grunnla hun et hospital i Marburg i Hessen ved foten av Wartburg, hvor hun pleide alle de syke som ikke ble tatt inn i noe annet sykehus. De neste tre årene viet hun seg helt til å tjene de fattige, syke og gamle med stor fromhet og under de strengeste selvpinsler og forsakelser. Hun beskjeftiget seg med manuelt arbeid som å karde og spinne, sydde tøy til de nødlidende, vasket deres hjem og dro også på fiskefangst for å skaffe dem mat. Hun besøkte dem, sydde dåpskjoler til barna og likskrud til de avdøde. En gang på skjærtorsdag vasket og kysset hun føttene til spedalske.
Elisabeth hadde da stilt seg fullstendig under ledelse av sin skriftefar, premonstratenseren Konrad av Marburg. Han var en klok og dugelig mann, men mildest talt utrolig ufølsom; nærmest en sadist som hadde hatt suksess i inkvisisjonen av kjettere. Men han var ikke den rette til å veilede en så varmhjertet og spontan ung kvinne, og han formørket de siste årene av Elisabeths korte liv. Hans behandling av henne var ubarmhjertig, til tider brutal, og hun innrømmet at hun var svært redd for ham. Konrad fikk henne til å avsette sine to hoffdamer, den ene hadde hun kjent og elsket siden hun kom fra Ungarn til Thüringen som fireåring, og hun var som en mor for henne. Konrad erstattet dem med to strenge og grusomme kvinner, og han straffet henne med slag i ansiktet, og noen ganger slo han henne med en «lang, tykk kjepp» så hun hadde blåmerker i ukevis. Men hans fremgangsmåte brøt ikke ned hennes ånd; hun var ydmyk og lydig og bøyde av for enhver storm, og når den var overstått, rettet hun seg opp, sterk og uskadd, som gress etter et voldsomt regn. Men under hans innflytelse våknet stadig sterkere mystikeren i Elisabeth. Hun pisket sitt legeme og påla seg stadig hardere botsøvelser og faste. Hun fikk også visjoner.
Elisabeth tjente utrettelig de som var i nød, inntil hennes egen helse sviktet. Likevel fortsatte hun å praktisere sine umåtelig strenge botsøvelser. Hun døde om kvelden den 17. november 1231, bare 24 år gammel, og det fortelles at fra hennes legeme utgikk det en saliggjørende duft som hadde helbredende virkning. Hennes legeme ble lagt på lit de parade i hospitalet St. Frans i Marburg, og der ble hun bisatt den 19. november.
Snart etter Elisabeths død ble det meldt om mirakler som skjedde ved hennes grav i hospitalskirken, spesielt helbredelser. Etter forslag fra Konrad og på pavelig ordre ble det holdt undersøkelser av dem som var blitt helbredet mellom august 1232 og januar 1235. Resultatene av disse undersøkelsene ble supplert med en kort biografi av helgenkandidaten. Dette ble funnet å være tilstrekkelig til en rask helligkåring av Elisabeth. Allerede den 27. mai 1235, bare fire år etter hennes død, ble hun helligkåret av pave Gregor IX i Perugia.
Samme år som helligkåringen ble den nye St. Elisabeth-kirken i Marburg viet, som var bygd av hennes svoger, og der ble hennes relikvier skrinlagt i et praktfullt gullskrin i1236 i nærvær av Fredrik II og en stor folkemengde fra hele Europa. Keiseren skjenket en krone, som ble satt på helgenens legeme. Den befinner seg i dag i Historisk museum i Stockholm. St. Elisabeth-kirken, som i dag protestantisk, var det første rene gotiske byggverk i Tyskland. Hennes skrin var et populært pilegrimsmål helt til reformasjonen. Også to av Elisabeths tjenestejenter, de salige Jutta og Isintrude, skulle senere kalles salige.
I reformasjonstiden ble relikviene av den folkekjære helgenen i 1539 «i den rene Kristustroens interesse» tatt av den lutherske landgreven Filip av Hessen, en av Martin Luthers støttespillere som nedstammet fra Elisabeth i rett linje, og «på gement vis under spott og hån» revet ut av sitt hvilested og brakt til slottet i Marburg i en sekk for hestefôr. Men etter ordre fra keiser Karl V måtte relikviene overgis til komturen (kommandør) for Den tyske orden. Men de ble ikke lagt tilbake til gravmælet, men gravlagt på et ukjent sted, men helt sikkert i hennes kirke i Marburg. Hodet og to beinknokler var allerede fjernet fra resten av relikviene, og de har siden 1588 befunnet seg i St. Elisabeth-søstrenes kloster i Wien. Grev Filip tok også den kronede agatkalken hvor Elisabeths hode hvilte, men han returnerte den etter å ha blitt arrestert av keiser Karl V. Kalken ble senere plyndret av svenske tropper under Trettiårskrigen og er nå utstilt i Nasjonalmuseet i Stockholm.
Ved restaureringen av kirken i 1854 fant man i landgrevekoret foran et alter for Johannes Døperen i en viss dybde en stor, firkantet stein, hvor et blyskrin kom til syne. I skrinet befant det seg noen knokler som var bundet omhyggelig sammen. Med stor sannsynlighet kan man hevde at dette var Elisabeths levninger, men saken kunne ikke undersøkes videre.
Elisabeth av Ungarn har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland, hvor hun alltid kalles Elisabeth av Thüringen. Med henne som forbilde driver St. Elisabeth-søstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien.
Helt fra sin død ble Elisabeth populær blant kunstnere. Hun avbildes enten som grevinne med krone eller som fransiskanertertiar mens hun hjelper nødstilte. Ofte har hun roser i fanget. Elisabeths minnedag ble innskrevet i den romerske kalender i 1474. Tidligere ble hun minnet den 19. november, begravelsesdagen. . Elisabeth av Ungarn kalles ofte Elisabeth av Thüringen eller av Hessen.
Den nyeste menigheten i det katolske Norge, Eikeli i Bærum, har fått navn etter Elisabeth av Ungarn. Biskopen ønsket dette menighetsnavnet for å hedre Elisabethsøstrenes arbeid for Kirken i Norge. Menigheten blir opprettet den 19. mars 2018 og omfatter deler av Oslo og Bærum kommuner.
